Hans Peter L'Orange

Fra Wikipedia

Hans Peter L'Orange var en norsk professor i klassisk arkeologi, ekspert på tiden mellom antikken og middelalderen.[1]

Etter eksamen artium 1921 og Krigsskolen 1922 studerte han kunsthistorie og gresk, ble cand.phil. 1927 og dr.philos. i 1933 på avhandlingen Studien zur Geschichte des spätantiken Porträts, om historien til det senantikke portrettet. Fra 1930-36 var han universitetsstipendiat bosatt i Roma og professor i klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo 1942-73. Han skapte i 1959 Det norske institutt i Roma med arkeologen Hjalmar Torp og var bestyrer 1959-73. I tillegg var han gjesteprofessor ved Harvard Universitys Dumbarton Oaks Library i Washington, DC i 1950 og ved Johns Hopkins University i Baltimore i 1966–67.

Som forsker utmerket han seg særlig ved å studere perioden mellom antikken og middelalderen. Han arbeidet mye med å studere det senantikke portrettet, Konstantinbuen (Der spätantike Bildschmuck des Konstantinbogens, 1939), hellenistisk og romersk herskerkult, mosaikk, skulpturfunnene i Sperlonga samt en rikt utsmykket langobardisk kirke i Cividale del Friuli i nordøstlige Italia.

L'orange ga ut en lang rekke bøker og mange artikler, hvor kanskje Oldtidens bygningsverden (1978), en samnordisk utgivelse, kan framheves spesielt. Ved siden av de vitenskaplige utgivelsene sine, skrev han også mer populærvitenskaplige skrifter, hvor han med god fortellerevne fokuserte på sammenhengen mellom ulike kulturfenomen.[2]

Han var sønn av generalmajor Hans Wilhelm L'Orange (1868–1950) og Regine Amalie «Ginni» Gulbranson (1879–1949). Hans Peter ble selv gift i 1934 med Berit Fredrikke Engebrigtsen (1915-2003) som var datter av tegneren Olav Engebrigtsen (1878–1962) i Tidens Tegn.